En kraftpatriotisk bredsalve anno 1815

Christian 7.s monogram forsvant fra Domkirken

Den store underliggende politiske konflikten i 1815 gikk etter patriotiske skillelinjer. Noen egentlig diskusjon om den nye unionen med Sverige var det ikke, den var et faktum som alle måtte erkjenne. Det var også stor enighet på norsk side om at unionen skulle være begrenset, og at det ikke måtte komme til noen full sammensmeltning av de to rikene. Men det pågikk en stadig strid mellom de som forsøkte å forholde seg pragmatisk til den nye tid, og de som brukte en hver anledning til å sette denne avgrensningen på spissen.

En slik opposisjonstrang kunne imidlertid ikke drives altfor langt offentlig. Derfor måtte man rette skytset mot nordmenn som kunne mistenkes for å gå unionens ærend, samtidig som man sørget for å snakke pent om den nye kongen i Stockholm. Et typisk eksempel finner vi i Intelligensseddelen 5. august 1815, der den oppkjeftige 19 år gamle studenten Mathias Andreas Boye går hardt ut mot Stiftsdireksjonen, som over døren i Domkirken har skiftet ut monogrammene til de to danske kongene Christian 6. og 7., for deretter å sette opp CXIII i stedet – altså den nye svenskekongens symbol. Under tittelen O tempora! O mores! (Hvilke tider! Hvilke skikker!) rykker han ut:

"Jeg er ung og uerfaren, og bør vel, som saadan, ikke opkaste mig til Dommer over de Ældres Færd, men naar denne bliver alt for daarlig og liig Barnets, da tager jeg ikke i Betænkning derom at tale til dem, som jeg mener."

Etter å ha beskrevet selve saksforholdet, går han til angrep på gjerningsmennene:

"…saa maae altid slik ussel Adfærd ei alene beskjæmme de abderistiske Støvslikkere selv, men endog hele Nationen, og det er vel heel usømmeligt at smigre for sin Konge paa en Maneer, hvorved hele Folket maae blive til Latter. […] Visselig er denne Navneforandring den meest tossede og dummeste Smiger man kan tænke sig, og indgyder vistnok hos Kongen selv den største Foragt for de Mennesker, der have kunnet nedlade sig til sligt lav og ussel Kryberie."

Boye var skikkelig i støtet, og foreslo endog at det burde opprettes et "Selskab, under Navn af Udkradserselskabet i Norge, hvilket maatte bestaae af en stor Mængde cultiveerte Medlemer, der kunde skjønne saavel Bogstaver som Tal; naar nu disse reise overalt om i Landet med Hakker, Øxe, Knive, Hamre, Meisler og andre saadanne Redskaber, udskrabede alle gamle Kongers Navne, Runer og deslige profane Tegn, og i saadanne daarlig Tings Sted stemplede CXIII overalt, saa troer jeg visseligen, at Forvandlingen i en Hast vilde komme istand over hele Landet."

Nederst i artikkelen avslører Boye at han har fått artikkelen refusert i Nationalbladet med den begrunnelse at "det ei var skrevet i et Sprog, hvormed man kunde træde frem i dannede Kredse". Det sier en del, for de to brødrene Hielm som sto bak denne opposisjonsavisen var nok definitivt på Boyes side i spørsmålet, og var ellers ikke fremmede for slagferdig retorikk. De hadde imidlertid nok av problemer med ytringsfrihetens begrensninger som det var, og valgte vel sine konflikter med omhu. I Nationalbladet var det også gratis å komme på trykk, mens Boye altså fikk anledning til å komme til orde mot betaling i Intelligensseddelen.

Mathias Andreas Boye var sønn av rektor Engelbreth Boye ved katedralskolen i Trondheim, og ble student i Christiania i 1814. Han skal ha oppholdt seg mye i København i 1815-16, men var åpenbart også tilstrekkelig til stede til å gjøre furore i Christiania. Senere ble han adjunkt og overlærer i Drammen, rektor ved katedralskolen i Kristiansand, senere tollkasserer i samme by og deretter i Larvik. Han møtte på Stortinget i 1833 og 1857.