Egentlig om forlikskommissærer

Mørk Søndre. Flyfoto fra 1955. (Akershusbasen)

Hvor mange Ellef Jacobsen ble Ragnhild Pedersdatter gift med? Svaret er to eller tre, men sikkert er det at en av dem var stortingsrepresentant for Smaalenene i 1815-16, og dertil en mye benyttet forlikskommissær gjennom mange år hjemme i Spydeberg. Ellef Jacobsen Mørch var egentlig varamann til Stortinget, men ble innkalt da prosten Peter Hount døde etter et kort sykeleie inne i Christiania allerede i juli 1815. Ellef gjorde en solid innsats, og var den bonden som satt i flest komiteer underveis.

Ellef Jacobsen eide og drev gården Mørk Søndre til et mønsterbruk fra han kjøpte det i 1786. I tillegg var han altså forlikskommissær fra 1797 til sin død i 1823. Det var et viktig verv i en tid der domstolene ikke greide å hamle opp med det store antallet saker.

Forliksordningen er egentlig en gammel tradisjon som stammer tilbake til de gamle tingsamlingene, men som ikke lenger var i bruk på 1700-tallet. I stedet vokste det fram en rettskultur der folk fra allmuen ble satt på sidelinjen, og der bruk av fullmektiger og såkalte prokuratorer førte til stadig dyrere og mer langtrukne rettsprosesser.  Sakene hopet seg opp ved domstolene, og situasjonen var overmoden for det forslaget som den norskfødte embetsmannen og generalprokurøren Christian Colbjørnsen fremmet i 1790 om såkalte forligelseskommisjoner.

Colbjørnsens forslag ble til kongelig forordning i 1795, men først i 1797 kom forordningen som utvidet forlikskommisjonsordningen til også å gjelde de norske landdistriktene. Formålet med loven var å ”see unødvendige og bekostelige Rettergangs Tretter imellom Vore kiære og troe Undersaatter forebyggede”.

I forordningen av 1797 var det fastsatt at kommisjonen skulle betales av partene; 40 skilling av den som klagde, og 24 skilling av den som ble innklaget. Men ingen betalte noe hvis det ikke kom til forlik i saken. Tredelen av betalingen tilfalt protokollføreren. Amtet dekket kommisjonens nødvendige reiseomkostninger.

Forlikskommisjonen ble raskt en populær og hyppig brukt metode for å løse stridigheter både i kjøpstedene og på landsbygda. I 1798 behandlet forlikskommisjonene over 45.400 saker, stigende til 50.700 i 1805. I 1814 var tallet helt nede i 12.750 (folk hadde vel andre ting å bekymre seg for, og en ytre fiende kan ofte ha en fredsskapende effekt…), men det steg raskt igjen, til 36.500 i 1818 og hele 51.500 i 1823.

Og mange av sakene ble løst. At kommissærene ble betalt etter ”no cure, no pay”-prinsippet, var nok en positiv stimulans. I 1798 ble det forlik i 64 prosent av sakene, i 1805 67 prosent. I 1814 var forliksprosenten nede i 55, men den steg igjen til 62,5 i 1823.

Det finnes detaljerte oversikter fra noen forlikskommisjoner som viser hva slags saker de behandlet. Gjeld var åpenbart et viktig tema, sammen med tvistemål om fast eiendom. I Sigdal var 45 prosent av sakene om gjeld og 34 prosent om fast eiendom i 1804. I Selje var 38 prosent av sakene gjeldssaker i 1798-1801.

 

To eller tre?

Ja, så var det dette med Ragnhild Pedersdatter! Hvor mange Ellef Jacobsen var hun gift med? Det har seg altså sånn at Ellef Jacobsen Mørch, som en av veldig få representanter, fikk lov til å ta permisjon. Han hadde behov for å reise hjem til sin kone, som "laa dødelig syg". Han lovet å returnere til Stortinget så fort han kunne. Ved nærmere ettersyn viser det seg at Ragnhild slett ikke døde, hun overlevde sin ti år yngre ektemann med flere år (han døde i 1823) og rakk også å gifte seg igjen, 74 år gammel, med en ny Ellef Jacobsen, som overtok Mørk Søndre. Han var bare 33 år gammel, og mente vel at gevinsten kunne oppveie ulempene.

Tallak Lindstøl, stortingsrepresentanten som i 1914 utga et bindsterkt oversiktsverk over alle stortingsrepresentantene så langt, mener å vite at "vår" Ellef var nummer to i rekken, og at Ragnhild altså var gift med tre forskjellige Ellef Jacobsen. I en mer detaljert bygdebok om Mørk Søndre, utgitt i 1982, heter det imidlertid at Ragnhild riktignok hadde vært gift før hun traff den senere forlikskommisæren og stortingsrepresentanten, men at den første mannen hennes het Jens Hansen.

Det virker veldokumentert til tross for manglende kirkebøker – så svaret er trolig to.

 

---

 

Mer lesestoff om forliksrådene:

Næss, Hans Eyvind. 1995. Vel forlikt: forliksrådene i Norge 200 år. Stavanger.