Rettsvesenet malte altså sent den gangen, men knapt nok så langsomt
som Ole Schare malte selv. I tillegg til at han etter alt å dømme hadde forsynt
seg av kassa, hadde han også helt utrolige forsinkelser i sin saksbehandling.
Således hadde han blant annet tatt fatt på en ganske enkel skiftesak i 1811,
som fremdeles ikke var avsluttet i 1820. Han forsøkte seg med en unnskyldning
om at han hadde vært på Stortinget i 1815-16, og følgelig ikke hadde rukket
oppgavene hjemme, men dommerne mente at boet tross alt burde ha vært ferdig oppgjort
allerede i 1812. De påpekte også at det uansett var hans ansvar å sørge for at embetet ble skjøttet der hjemme mens han satt på Stortinget, der han forøvrig spilte en heller usynlig rolle. Det var forøvrig hans svoger, Georg Ulrich Wasmuth, som møtte på Eidsvoll i 1814.
Den uheldige Schare var født ved Skara sølvgruver ved Vestfossen i
Buskerud og døde 63 år gammel i 1829. Kona, Stinchen Tostrup Wasmuth, ble
anbrakt på Thomas Angells Hus i Trondheim – et slags finere fattighus for
ubemidlede kondisjonerte enker. Hun var da bare 35 år og hadde med seg flere av
barna sine. Her tilbrakte hun mange år som "priorinne" – altså i en
slags husmorfunksjon.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar