Kriminalreformen i 1815

I 1815 var det fremdeles Christian V’s norske lov fra 1687 som gjaldt på kriminalfeltet, og kongen hadde vært uvanlig spesifikk når det kom til straffeutmålingen. Den som forgrep seg på en kvinne i kongens gård, skulle få kappet av to fingre. Den som spottet Gud skulle man skjære tungen ut på mens stakkaren var i live. Deretter skulle hodet kappes av, og både hodet og tungen skulle settes på en stake til utstilling. Stjal man lysekroner fra kirken, ble man hengt, mens tyveri av mindre lysestaker ble straffet med pisking og livstids fengsel.
I en egen forordning fra 1697 spesifiserte kongen i detalj hvordan spesielt grove mord skulle straffes – da skulle morderen gjennomgå et helt arsenal av tortur på vei til retterstedet, der det toppet seg med avhugging av en hånd før selve henrettelsen.

En av de oppgavene som det første ordentlige storting var forventet å løse, var å få på plass en alminnelig straffelovgivning. Det skulle vise seg å bli en komplisert oppgave, og helt fram til 1842 ble folk i Norge dømt etter Christian Vs lov, først da kom det en ny norsk straffelov. Men lemlestelsesstraffene fikk de gjort noe med.

Selv om ikke hele dette straffemenyen ble praktisert like entusiastisk av rettsvesenet i 1815, var det fremdeles nok igjen til at dette var litt ubekvemt for det nye Norge. Med vår tids briller skulle man kanskje tro at argumentasjonen for å avskaffe slike straffer først og fremst hadde et humanistisk utgangspunkt, men det fantes også andre toneangivende argumenter. Et viktig perspektiv var for eksempel det samfunnsøkonomiske. En person uten høyre hånd eller med brennemerke i ansiktet ville være helt ubrukbar på arbeidsmarkedet. Og uten arbeid ville slike personer nødvendigvis ligge de lokale fattigkassene til byrde. Det ville heller ikke styrke forbedringspotensialet for forbryterne, og dette var også et aspekt som så smått begynte å komme på dagsorden.

Odelstinget hadde klar sin innstilling til lov om moderniserte straffemetoder 11. september. Prinsippene gikk i korthet ut på at lemlestelse skulle erstattes med fengsel eller tukthus – ikke minst fordi denne torturen først og fremst hadde skaffet forbryteren sympati, brennemerking skulle bortfalle og halshugging med øks uten forutgående tortur skulle fra nå av skulle være den eneste metode for dødsstraff – bortsett fra for militære forseelser, der skyting forfra burde være den foretrukne metode. Den gamle skikken med å la de henrettedes kropper bli liggende som kråkemat ble imidlertid opprettholdt – først og fremst som et allmennpreventivt kriminalpolitisk virkemiddel, altså til skrekk og advarsel.

Odelstinget hadde samvittighetsfullt gått gjennom de gamle straffemetodene og utmålt nye: Avkapping av to fingre burde erstattes med livstidsfengsel, mens avkapping av hele hånden burde erstattes med ti års fengsel. Dette pussige misforholdet skyldtes at Odelstinget hadde snudd på alvorsgraden av forbrytelser; flertallet mente at falsk vitnesbyrd var mye mer alvorlig enn falskneri, som hadde hatt en strafferamme på hele hånden. Derfor snudde de på dette, og la livstid på falsk vitnesbyrd og ti år på falskneri. To års fengsel burde komme i stedet for det å stikke en kniv gjennom hånden og deretter rive kniven ut mellom fingrene, mens ett års fengsel burde komme i stedet for bare knivstikket.