søndag 27. april 2014

- Kjærlighet til fedrelandet bør komme gjennom morsmelken!

I 1814 sto de store konstitusjonelle spørsmål på dagsorden – selvstendighet og maktfordelingsprinsipper – men jammen rakk de å diskutere en del andre ting også, blant annet spørsmålet om nasjonaloppdragelsen.

Jørgen Aall fra Porsgrunn var en av de ivrigste pådriverne:

"Kjærlighed til Fædrenelandet bør flyde igjennem Barnets Aarer ved Moderens Mælk; denne Kjærlighed bør udgjøre Grundvesenet for hans Tilværelse."

Nasjonaloppdragelsen burde også innbefatte obligatorisk gymnastikkundervisning i skolen, mente Jørgen. Hør bare:

"Legemsøvelser tjener til at udelukke Ørkesløshed og Kiedsomhed, naar Hvile fra Forstands-Arbeider vorder Ynglingen lang, og Trang til Beskæftielse ulmer hemmeligen i hans fyrige Barm."

Jørgen Aall var nemlig bekymret for hva det kunne føre til om ungdommen ikke hadde nok å henge fingrene i:
"Da skal han intet Øieblik finde til overs for Døsighed og det farlige Hang til svækkende Nydelse, som denne leder til. Glad skal han ile til de muntre Lag, hvor Smidighed og Kraft skulde stride med hinanden om Ærespalmen."

Jørgen Aall møtte både på Eidsvoll og så på stortingene høsten 1814 og i 1815-16. Han var ikke blant de mest sentrale politikerne, men rakk å gjøre seg bemerket gjennom flere taler – som stortingsgalleristen Claus Pavels vennlig noterte (og dette var godt ment): "mange lange og enthusiastiske Taler om alt, hvad der laa indenfor hans Kundskabskreds".
Bror Jacob Aall var også glad i Jørgen, men noterte at han kunne ha en tendens til å tale i "en alt for luxurieus – stundom endog lidt svulstig – Stiil til at  blive forstaaet af alle."

torsdag 3. april 2014

Å styre et land

Gudleiv Forr skriver om "Det første stortinget 1815-1816" i Dagbladet i dag, og peker på at den tar opp perspektiver som kan være relevante også i forhold til den demokratibyggingen som foregår i flere land i dag.

I en kommentar til en av Hans-Wilhelm Steinfelds NRK-reportasjer, skriver Forr: "Steinfeld kunne ha tatt med Gunnar Bolstads bok "Det første Stortinget 1815-1816" og gitt den til dem som nå skal organisere styret på Krim. Boka gir oss et bilde av hvilke formidable utfordringer den nye selvstendige staten sto overfor året etter mirakelåret 1814. De norske lederne hadde nok reddet 17. maigrunnloven høsten 1814, men hva skulle de fylle rammeverket med?"

http://www.dagbladet.no/2014/04/03/kultur/meninger/kommentar/stortinget/gunnar_bolstad/32632223/
 


onsdag 2. april 2014

Var "slyngel" et injurierende skjellsord?

Fyll og politikk er to fenomener som har en ulykksalig tendens til å opptre sammen fra tid til annen, og bedre var det ikke i ukene før det tredje ordentlige storting ble samlet i 1821. Da gikk det for seg så frakkeskjøtene revnet, blodet fløt og juristene måtte i ilden for å vurdere om bruken av ordet "slyngel" var straffbart.

Pløen var så glad i hunden Tyrk
 at han fikk laget en minneplate
for den da den døde:
Tyrk aad og drak og sprang og laae, ja!
Dansed, naar hans herre smilte.
Da alder negted ham at gaae,
fant han, at det var bedst han hvilte.
(Foto: Anne-Sophie Ofrim)
Det var den selvbevisste trelasthandleren Marcus Pløen som sto i sentrum for konfliktene (ja, det er han med Pløens gate). Da herreklubben Enigheden møttes i sentrum av Christiania i november 1820 var Pløen nyvalgt stortingsrepresentant. Pløen var i storslag, pralet med sin nyslåtte politiske status, utbrakte en rekke skåler av patriotisk karakter, og toppet det hele med å nekte å synge det tredje verset i en allsang der han var utpekt som forsanger – det kunne han som brav nordmann og "folkets representant" ikke gjøre.
På dette tidspunktet lå alkoholen allerede som et tykt teppe over forsamlingen, og en sterkt beruset offiser ved navn Aubert påpekte at Pløen dog ikke skulle møte på Stortinget før i februar. Pløen forsøkte å utbringe en ny skål, men Aubert betakket seg: "Hvordan tør en slik slyngel som Dem å foreslå å drikke med meg?!"

Deretter brøt helvete løs og i tumultene gikk det ikke bedre enn at styremedlem Christian Heyerdahl, for anledningen kledt i kjole og hvitt, fikk begge sine frakkeskjøter avrevet, mens blodet fløt fra andres neveknoker. Den ene etter den andre ble kastet på dør - og Pløen var blant dem. Det kom mer champagne på bordet, og noen ble hentet tilbake - Pløen var blant dem også - før nye konflikter oppsto, og slik gikk Pløens frynsete rykte i forveien til det tredje storting – som også ellers skulle bli en høydramatisk sesjon.
Peter Motzfeldt
- statsråd og brevvenn
Alt dette vet vi fordi den nøkterne og tørrvittige statsråd Peter Motzfeldt fortalte om det i et brev til sin venn W.F.K. Christie, som satt hjemme i Bergen og var sjeleglad for at han slapp å reise til Christiania.