torsdag 26. desember 2013

Jul 1815: Fire retter, men ingen suppe


Niels Treschow - julevert i 1815

Det ble jul i 1815 også. 21. desember proklamerte president Christie ferie for stortingsrepresentantene. Det ble en etterlengtet pause, for det hadde ikke vært sikkert at det skulle bli noen juleferie i det hele tatt. Det ble avgjort på et møte i Stortinget 12. desember.
 
Niels Aall forteller om det i et brev til kona – og selv om han har aldri så lyst på ferie, tør han ikke gå i bresjen for det, for han hadde nettopp hatt fri sammen med brødrene Jacob og Jørgen for å begrave moren. Men ferie ble det – med streng beskjed om å være tilbake i fedrelandets tjeneste 4. januar. Viktige ting ville da stå på dagsorden. Hans Nansen, representanten fra Stavanger amt, lot ikke anledningen gå fra seg til å advare mot - slik Pavels refererer ham - å sette egen "Fornøielse høiere end Fædrelandets Tarv". Om noen "blev paa Landet og svirede en Dags Tid eller to over den bestemte Tid", kunne det kanskje være lurt å utsette de viktige sakene enda noen dager. Det skulle vise seg at det var et spesielt maskeradeball i Moss han hadde i tankene.
For mange av representantene var det ikke snakk om å reise hjem til familien, men flere ble invitert med hjem til dem som bodde innenfor rekkevidde. Således ble Wollert Konow fra Bergen og Jacob Frederik Oxholm fra Trondheim invitert av Niels Aall hjem til Skien. Konow hadde egentlig tenkt å utnytte ferien til å reise på forretningsreise til København, men det ble altså en kortere tur til Skien.

Slottsprest Claus Pavels feiret julaften sammen med sin familie utenfor huset – hjemme hos professor i medisin Michael Skjelderup. Der var også filosofiprofessor Georg Sverdrup, og Pavels noterer seg at de to herrer for anledningen var godmodige og mindre sarkastiske enn de pleide å være. Rundt juletreet gikk de imidlertid ikke – for det første juletreet kom ikke inn i norske stuer før i 1822.
Pavels var stadig på farten i juleselskaper, og tredje juledag var det klart for enda et, denne gang hjemme hos kirke- og undervisningsminister Niels Treschow. Bevertningen skal ha vært av det enkle slaget – fire retter, men ingen suppe. Ikke var det særlig hyggelig heller; Pavels satt mellom kjøpmannen Ludvig Mariboe og statsråd Jonas Collett. Sistnevnte var uendelig stiv og avmålt. Konversasjonen rundt bordet hadde vært kjedelig og det ble knapt nok skålt for vertskapet.

Eiler Schiøtz, stortingsrepresentanten fra Stavanger, reiste til Moss for å feire jul hos slektninger. Der ble han også invitert til David Chrysties maskeradeball – et selskap som skulle få mye omtale i ukene som fulgte.

Men det er en annen historie.

tirsdag 17. desember 2013

"Et skammeligt og ærerørende Rygte"

 
"Christiania Intelligentssedler" – hovedstadsavisen som var åpent for betalte redaksjonelle artikler og annonser – var i 1815 også arena for nidvers og utsøkte fornærmelser. Gjennom Intelligensseddelen kunne man også henvende seg for å få oppreisning for ærekrenkelsene, eventuelt be om unnskyldning – det siste trolig under trusler om rettslig forfølgelse.

Marketenteren Frederik Bader tilhørte den første kategorien. Han hadde to døtre som han gikk i krigen for: "Et skammeligt og ærerørende Rygte er utspredt om begge mine Døtre, hvorfor jeg udlover til Belønning 100 Riksbankdaler til den, der bevisligen opgiver hvem der er Opfinder af dette saa onde og usandfærdige Rygte."
Johannes Baatelsen, stakkars, sorterte i den andre kategorien. Han hadde lagt seg ut med høkeren Ole Jensen, som neppe hadde sett på fornærmelsene med blide øyne. Johannes krøp til korset:

"De grove Skjældsord og andre fornærmelige og ærerørige Udladelser, jeg har brugt om Høker Hr. Ole Jensen, da han ikke selv var tilstede, i Madam Aarøes Huus sidste Onsdag, tilstaaes herved at være skeet i Ubesindighed og uden Hensigt, da jeg altid har kjendt ham som en ærlig og brav Mand; og saaledes tilbagekalder jeg mine Ord."

Arbeidskonflikter

Intelligensseddelen var også forum for arbeidskonflikter. Fikk man sparken fra tjenesten, risikerte man å få sitt pass påskrevet i mer eller mindre rene ordelag. Helt typisk kunne man lese om "Pigen Sørine Hansdatter" som "for Utroskab […] ikke længere [er] i min Tjeneste; thi ombedes Enhver ei herefter at betroe hende Noget i mit eller min Kones Navn."

Vanligvis passerte slike drepende attester ubesvart, men bakermester Ulrich Bredesen forregnet seg da han rykket ut mot sin tjenestepike Marthe Olsdatter fra Solør:
"Formedelst Grovhed er Pigen Marthe Olsdatter af Soleur bortvist fra sin Tjeneste, hvorfor Enhver udbedes ei at betroe hende Noget i mit eller Kones Navn."

Dette ville Marthe aldeles ikke ha sittende på seg, og et par dager senere svarte hun:
"Naar Bagermester Bredesen selv havde været tilstede og hørt den Grovhed han i Intelligentssedlen No. 17 har behaget at tillægge mig, havde han udentvil anseet sit Avertissement for overflødigt, uden det egentlig passerede i hans Fraværelse, og foraarsaget ved hans Kones end mere hidsige Grovhed og tildeels umenneskelige Behandling imod mig."
Og Marthe slo trumfkortet i bordet da hun mer enn antydet at det var henne helt ukjent at bakermesteren i det hele tatt var kredittverdig – så han kunne være helt trygg på at hun i hvert fall ikke skulle skrive noe på hans regning:

 – For øvrigt kan Bredesen være fuldkommen betrygget for, at jeg nu; ligesaalidt som forhen; agter at optage Noget paa hans Regning, saameget mindre, som jeg ikke engang er bekjendt paa hvad Sted dette forhen saa villigt har staaet ham aaben."

tirsdag 10. desember 2013

Egentlig om forlikskommissærer

Mørk Søndre. Flyfoto fra 1955. (Akershusbasen)
Hvor mange Ellef Jacobsen ble Ragnhild Pedersdatter gift med? Svaret er to eller tre, men sikkert er det at en av dem var stortingsrepresentant for Smaalenene i 1815-16, og dertil en mye benyttet forlikskommissær gjennom mange år hjemme i Spydeberg. Ellef Jacobsen Mørch var egentlig varamann til Stortinget, men ble innkalt da prosten Peter Hount døde etter et kort sykeleie inne i Christiania allerede i juli 1815. Ellef gjorde en solid innsats, og var den bonden som satt i flest komiteer underveis.

Ellef Jacobsen eide og drev gården Mørk Søndre til et mønsterbruk fra han kjøpte det i 1786. I tillegg var han altså forlikskommissær fra 1797 til sin død i 1823. Det var et viktig verv i en tid der domstolene ikke greide å hamle opp med det store antallet saker.

Forliksordningen er egentlig en gammel tradisjon som stammer tilbake til de gamle tingsamlingene, men som ikke lenger var i bruk på 1700-tallet. I stedet vokste det fram en rettskultur der folk fra allmuen ble satt på sidelinjen, og der bruk av fullmektiger og såkalte prokuratorer førte til stadig dyrere og mer langtrukne rettsprosesser.  Sakene hopet seg opp ved domstolene, og situasjonen var overmoden for det forslaget som den norskfødte embetsmannen og generalprokurøren Christian Colbjørnsen fremmet i 1790 om såkalte forligelseskommisjoner.

tirsdag 3. desember 2013

En kraftpatriotisk bredsalve anno 1815

Christian 7.s monogram forsvant fra Domkirken
Den store underliggende politiske konflikten i 1815 gikk etter patriotiske skillelinjer. Noen egentlig diskusjon om den nye unionen med Sverige var det ikke, den var et faktum som alle måtte erkjenne. Det var også stor enighet på norsk side om at unionen skulle være begrenset, og at det ikke måtte komme til noen full sammensmeltning av de to rikene. Men det pågikk en stadig strid mellom de som forsøkte å forholde seg pragmatisk til den nye tid, og de som brukte en hver anledning til å sette denne avgrensningen på spissen.

En slik opposisjonstrang kunne imidlertid ikke drives altfor langt offentlig. Derfor måtte man rette skytset mot nordmenn som kunne mistenkes for å gå unionens ærend, samtidig som man sørget for å snakke pent om den nye kongen i Stockholm. Et typisk eksempel finner vi i Intelligensseddelen 5. august 1815, der den oppkjeftige 19 år gamle studenten Mathias Andreas Boye går hardt ut mot Stiftsdireksjonen, som over døren i Domkirken har skiftet ut monogrammene til de to danske kongene Christian 6. og 7., for deretter å sette opp CXIII i stedet – altså den nye svenskekongens symbol. Under tittelen O tempora! O mores! (Hvilke tider! Hvilke skikker!) rykker han ut:
"Jeg er ung og uerfaren, og bør vel, som saadan, ikke opkaste mig til Dommer over de Ældres Færd, men naar denne bliver alt for daarlig og liig Barnets, da tager jeg ikke i Betænkning derom at tale til dem, som jeg mener."

Etter å ha beskrevet selve saksforholdet, går han til angrep på gjerningsmennene:
"…saa maae altid slik ussel Adfærd ei alene beskjæmme de abderistiske Støvslikkere selv, men endog hele Nationen, og det er vel heel usømmeligt at smigre for sin Konge paa en Maneer, hvorved hele Folket maae blive til Latter. […] Visselig er denne Navneforandring den meest tossede og dummeste Smiger man kan tænke sig, og indgyder vistnok hos Kongen selv den største Foragt for de Mennesker, der have kunnet nedlade sig til sligt lav og ussel Kryberie."

Boye var skikkelig i støtet, og foreslo endog at det burde opprettes et "Selskab, under Navn af Udkradserselskabet i Norge, hvilket maatte bestaae af en stor Mængde cultiveerte Medlemer, der kunde skjønne saavel Bogstaver som Tal; naar nu disse reise overalt om i Landet med Hakker, Øxe, Knive, Hamre, Meisler og andre saadanne Redskaber, udskrabede alle gamle Kongers Navne, Runer og deslige profane Tegn, og i saadanne daarlig Tings Sted stemplede CXIII overalt, saa troer jeg visseligen, at Forvandlingen i en Hast vilde komme istand over hele Landet."
Nederst i artikkelen avslører Boye at han har fått artikkelen refusert i Nationalbladet med den begrunnelse at "det ei var skrevet i et Sprog, hvormed man kunde træde frem i dannede Kredse". Det sier en del, for de to brødrene Hielm som sto bak denne opposisjonsavisen var nok definitivt på Boyes side i spørsmålet, og var ellers ikke fremmede for slagferdig retorikk. De hadde imidlertid nok av problemer med ytringsfrihetens begrensninger som det var, og valgte vel sine konflikter med omhu. I Nationalbladet var det også gratis å komme på trykk, mens Boye altså fikk anledning til å komme til orde mot betaling i Intelligensseddelen.

Mathias Andreas Boye var sønn av rektor Engelbreth Boye ved katedralskolen i Trondheim, og ble student i Christiania i 1814. Han skal ha oppholdt seg mye i København i 1815-16, men var åpenbart også tilstrekkelig til stede til å gjøre furore i Christiania. Senere ble han adjunkt og overlærer i Drammen, rektor ved katedralskolen i Kristiansand, senere tollkasserer i samme by og deretter i Larvik. Han møtte på Stortinget i 1833 og 1857.